Bedrift frifunnet for krav om erstatning fra tre arbeidstakere som anførte å ha blitt avskjediget

Type avgjørelse: Dom

Instans: Oslo tingrett

Dato: 10.05.2004

Parter: Arbeidstakere mot tidligere arbeidsgiver

Prosessfullmektiger: Randi Hagen Spydevold mot advokat Sven Åge Ribe

Saken gjelder spørsmål om erstatning for urettmessig avskjedigelse av tre telefonkonsulenter, herunder erstatning for ikke-økonomisk tap.

Sakens bakgrunn:

A AS (heretter A) driver virksomhet innen telefonkonsultasjoner. A tilbyr samtaler med kvinnelige telefonkonsulenter. Samtalenes innhold varierer, men de har oftest et seksuelt innhold. Tjenestene markedsføres i annonsemarkedet, bl.a. i tidsskriftet Vi Menn. Kundene velger selv konsulent. A fakturerer kundene etter antall samtaler og medgått tid. Selskapet holder døgnåpent, og telefonkonsulentene arbeider på skift i henhold til vaktliste. De fleste medarbeiderne er selvstendig næringsdrivende konsulenter og ikke ansatt i selskapet.

ST, VB og KBN (heretter samlet benevnt saksøkerne) var fast ansatt i A som telefonkonsulenter. ST har vært ansatt i A siden 1996. Arbeidsforholdet ble formalisert ved ansettelsesavtale datert 7. november 1999. VB har i henhold til ansettelsesavtale datert 13. oktober 1999 vært ansatt i A siden 1. august 1998. KBN begynte som konsulent i A i 1998. I henhold til ansettelsesavtale datert 7. november 1999 tiltrådte hun stilling som daglig leder i selskapet.

JWP og hans kone, CB, eide samtlige aksjer i A. Ektefellene ble separert 4. august 2002, og solgte seg ut av selskapet i løpet av 2003.

CB forsøkte høsten 2002 å selge sine aksjer. Aksjesalget ble ikke gjennomført. Hun solgte i stedet aksjene (49 prosent) til JR ved avtale datert 27. februar 2003. JWP solgte sine aksjer (51 prosent) til JR og selskapets regnskapsfører, SEM, høsten 2003. Etter sist nevnte overdragelse har 34 prosent av aksjene i selskapet vært eiet av SEM og de resterende aksjene av JR.

JWP var styreformann i A høsten 2002 og frem til høsten 2003. Han hadde ansvaret for å følge opp selskapets ansatte og engasjerte konsulenter. Han var daglig leders nærmeste overordnede. JWP ble imidlertid syk høsten 2002, og han var stadig fraværende. SEM ble valgt som styrets nestleder for å styrke styrets kapasitet i JWPs fravær. KBN var varamedlem i styret på dette tidspunkt.

JR arbeidet som konsulent i selskapet høsten 2002. I desember 2002 oppstod det konflikt mellom JR og saksøkerne, bl.a. som følge ulike syn på hvordan virksomheten skulle drives. Forholdet forverret seg da det ble kjent at JR var potensiell kjøper av CB aksjer i A. Konflikten utartet seg i perioden januar - mars 2003. Som følge av konflikten mellom de ansatte, engasjerte styret OM. Av udatert avtale mellom styret i A og OM fremgår følgende:

Det er i dag inngått en avtale om kontrollfunksjon i A AS mellom bedriften representert ved styret, og OM om kontroll av virksomheten.

Bakgrunnen er at det er oppdaget en del uregelmessigheter i virksomheten, blant annet forsvunne fakturagrunnlag.

OM får derfor i oppdrag å foreta besøk i lokalene uten forutgående varsling. Han har dessuten fullmakt til å foreta inspeksjoner og andra kontrolltiltak i den hensikt å undersøke om virksomheten er i overensstemmelse med styrets og aksjeeiernes forutsetninger om en forretnningsmessig korrekt drift.

Det har også vært rettet trusler mot aksjonærene og enkelte av konsulentene. Av den grunn har styret gitt OM muligheter til å være tilstede i lokalene dersom noen føler seg utrygge på vakt.

OM begynte sitt engasjement i A i begynnelsen av mars 2003. Saksøkerne opplevde OMs tilstedeværelse i bedriften som ubehagelig. Arbeidsmiljøet ble dårligere i mars 2003 og konflikten mellom JR og saksøkerne tilspisset seg.

Den 13. mars 2003 ble ST oppsøkt av OM på arbeidsplassen. Det ble inngått en håndskrevet avtale mellom dem samme dag, hvor det bl.a. fremgår at ST forpliktet seg til ikke å omtale OM som ”bodyguard” i fremtiden. Det fremgår videre at:

Fra mandag sykemelder hun seg fra sin stilling i A, og sier herved opp. ...

Partene er uenige om passusen ”sier herved opp” falskelig ble påført dokumentet etter møtet. Dokumentet er signert av ST og OM. ST har anmeldt OM til politiet for dette forholdet. Det fremgår endelig av avtalen mellom OM og ST:

OM har under samtalen ikke vært truende på noen som helst måte. Vi har hatt en samtale om hva som har skjedd i bedriften.

ST har vært sykemeldt siden mandag 17. mars 2003. Hun er uten fast arbeid i dag og har søkt om rehabilitering etter at hennes rett til sykepenger opphørte.

VB kom tilbake på jobb i A i januar 2003 etter ca. to måneders ferie. Daglig leder, KBN, var da 50 prosent sykemeldt. VB vikarierte som daglig leder i hennes fravær. Hun var misfornøyd med forholdene på arbeidsplassen da hun kom tilbake. VB begynte i konkurrerende virksomhet i slutten av mars 2003 i selskapet AFC AS (heretter AFC). Selskapet ble stiftet 1. mars 2003, med CB som eneaksjonær.

KBN var i svangerskapspermisjon fra sommeren 2002. Hun var 50 prosent sykemeldt i desember 2002 og i januar 2003. Hun ble 100 prosent sykemeldt fra 27. januar 2003. Hun ble senere meddelt et notat av JR datert 10. mars 2003 hvor følgende fremgår:

Styret har nå valgt meg som nestleder, så arbeidsoppgavene dine blir noe forandret. Det er to hovedoppgaver du nå må konsentrere deg om:

1) Vårt primære ønske er nå ro i rekkene. God stemning og godt klima på jobben.

2) Høgt samtalenivå!! Resten tar jeg selv; vaktlister, opplæring av nye jenter, intervju osv. Vi snakker mer om dette torsdag 13.03.03.

Ved brev datert 13. mars 2003 innkalte A v/styret saksøkerne til møte hos selskapets advokat for drøftelse av de interne urolighetene i selskapet. Saksøkerne ble innkalt til ulike tidspunkt. Ingen av saksøkerne deltok på møtet.

KBN ble tilskrevet av styret v/SEM ved brev datert 20. mars 2003, hvor flere forhold ble tatt opp, herunder det forhold at selskapets perm med kundeoversikt var bortkommet. Fra brevet hitsettes:

Vi viser til innkalling til møte på mandag den 17.03.03 hvor du ikke møtte til tross for at vi forut for den skriftlige meddelelsen telefonisk informerte om viktigheten av å få avklart de uroligheter som har funnet sted i A AS.

Som daglig leder burde du ha vært den første til å se viktigheten av et slikt møte. Vi vil også påpeke at du ved tidligere anledninger har sagt deg uvillig til å ta et møte med styret. ...

Det er også gjort kjent for styret at du har tatt med deg permen med alle kundekontakter. ...

Slik situasjonen nå har utviklet seg vil det mest sannsynlig være det beste for begge parter om du fant deg et annet arbeid.

Vi forventer at du tar kontakt slik at vi kan drøfte situasjonen.

KBN og VB kontaktet advokat Spydevold. Hun tilskrev advokat Ribe i brev av 21. mars 2003, og gav uttrykk for at den medarbeidersamtale som det ble lagt opp til fra As side fremstod som ”noe underlig”. Hun etterlyste en forklaring på hvorfor møtet var ”arrangert i en slik alvorlig form” og hva som skulle drøftes på møtet. Advokat Ribe besvarte advokat Spydvolds henvendelse ved e-mail av 4. april 2003, hvor det bl.a. fremgår at det som skulle drøftes på møtet var hvordan ”man kunne får ro i bedriften, og fokus på den virksomhet som drives, d.v.s. at det ble gjort et forsøk på å avholde et opp-/avklaringsmøte”.

Etter dette har partene gjort flere forsøk på å avholde møter i sakens anledning. Det ble avholdt et møte mellom advokat Spydevold og advokat Ribe 9. mai 2003. Møtet førte ikke frem. KBN returnerte ikke til A etter tidspunktet for siste sykemelding. ST er fortsatt sykemeldt. VB var siste gang på jobb i A i begynnelsen av mars 2003. Saksøkerne ønsket ikke å fortsette i sine stillinger. I e-post til advokat Ribe datert 10. desember 2003 bekreftet advokat Spydevold at saksøkerne ”verken kan eller vil fortsette sitt arbeid i A”. Etterfølgende korrespondanse mellom partene og deres advokater har ikke ledet til enighet.

Ved stevning datert 11. juli 2003 har advokatfirmaet Holmen & Co DA v/advokat Randi Hagen Spydevold på vegne av ST reist sak mot A AS med påstand om at sist nevnte som følge av usaklig avskjedigelse gis erstatning for økonomisk – og ikke - økonomisk tap. Ved stevning datert 11. juli 2003 reiste advokatfirmaet Holmen & Co DA v/advokat Randi Hagen Spydevold på vegne av VB tilsvarende sak mot A med likelydende påstand. Advokatfirmaet Holmen & Co DA v/advokat Randi Hagen Spydevold tok også ut tilsvarende stevning datert 11. september 2003 mot A på vegne av KBN. Advokat Sven Åge Ribe har på vegne av A bestridt saksøkernes krav ved tilsvar av 29. august 2003 vedrørende ST, tilsvar av 29. august 2003 vedrørende VB og tilsvar av 4. september 2003 vedrørende KBN. Sakene ble ved rettens beslutning av 24. september 2003 forent til felles behandling. Forliksrådsbehandling ble unnlatt i medhold av arbeidsmiljøloven § 61A. Hovedforhandling ble holdt i sal nr. 526 i Oslo Tinghus den 26. og 27. april 2004. ST, VB og KBN møtte og avga partsforklaring. Styrets leder i A, SEM, møtte som partsrepresentant for saksøkte og avga partsforklaring. Det ble avhørt vitner og det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saksøkerne, ST, VB og KBN, har i hovedsak anført:

Skilsmissen mellom JWP og CB vedkommer ikke saken. Saksøktes belysning av disse forhold har bidratt til å vidløftiggjøre saken. Det forhold at JWP og OM ikke møtte under hovedforhandlingen for å avgi vitneforklaring, må vektlegges i saksøktes disfavør.

Saksøkerne ble oppfattet som en økonomisk belastning for A. Selskapet hadde ikke saklig grunn for å si opp eller avskjedige saksøkerne. Saksøkerne ble i stedet presset ut av virksomheten. De ble trakassert. Saksøkerne ble ikke formelt gitt avskjed, men de reelle forhold var slik at saksøkerne må betraktes som urettmessig avskjediget, jf. arbeidsmiljøloven § 66. Arbeidsmiljølovens krav er brutt på alle punkter. Vilkårene for å kreve erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk tap er til stede. For ST kreves også erstatning for tapte fremtidige inntekter.

Virkningen av en urettmessig og en ugyldig avskjed er de samme, jf. arbeidsmiljøloven § 66. nr. 5. Det er utelukkende urettmessig avskjed av saksøkerne som anføres som ansvarsgrunnlag. Arbeidsgivers adferd er avgjørende for hvorvidt det skal gis erstatning ved avskjedigelse.

Det vises til at det ikke foreligger en skriftlig avskjed. Arbeidsmiljøet skal være fullt ut forsvarlig, og arbeidsgiver har hovedansvaret for dette, jf. arbeidsmiljøloven § 7. Styret i A hadde den reelle ledelse av den daglige drift. Styret v/M var kjent med de forhold som rådet på arbeidsplassen. Daglig leder, KBN, varslet styret om situasjonen og at det måtte gripes inn. Daglig leder var på dette tidspunktet sykemeldt. JR varslet også JWP om konfliktene. Arbeidsgiver hadde en handleplikt i denne forbindelse. Handleplikten er ikke overholdt. Arbeidsmiljøet ble forverret som følge av dette. Arbeidsgiver var totalt fraværende. JWP skulle ha sørget for at andre personer i styret tok over det overordnete ansvar for personalet i hans fravær. Arbeidsgiver hadde ikke kontroll over situasjonen.

Det var sterkt kritikkverdig av styret å engasjere OM som kontrollør. Han var uegnet til denne jobben. Arbeidsforholdene skal tilrettelegges slik at arbeidstakerne ikke utsettes for uheldige fysiske eller psykiske belastninger, jf. arbeidsmiljøloven § 12. Arbeidsgiver har en plikt til å forhindre psykisk terror og trakassering av de ansatte.

A har misligholdt sine plikter som arbeidsgiver, jf. bl.a. Rt. 1988 s. 959 og Rt. 1997 s. 1506. Dette underbygger at det har funnet sted en avskjedigelse av saksøkerne. A har slik sett opptrådt ansvarsbetingende.

Arbeidsforholdene før 1. mars 2003 var en stor belastning for saksøkerne. OM bidro til å øke denne belastningen. Det er ikke dokumentert at han hadde personalansvar. OMs tilstedeværelse var motivert av at A ønsket saksøkerne bort fra virksomheten. De ønsket i stedet å engasjere selvstendige konsulenter. A ønsket også å endre driftsformen, ved å drive oppsøkende virksomhet overfor eksisterende kunder. Slik driftsform stod i sterk strid med de etisk aksepterte retningslinjer selskapet har drevet etter i mange år. Dette innebar en endret arbeidsinstruks for saksøkerne. Saksøkerne aksepterte ikke å ta i bruk slike virkemidler for å øke selskapets inntjening. Dette ble gjort klart av KBN, og er en del av konflikten mellom partene. Dette måtte JR forholde seg til.

Det er uinteressant hvem som er årsak til hva. Det essensielle er arbeidsmiljøet. Selskapet ble ledet på en aggressiv måte etter at det kom inn ny eier i selskapet. Styret ansatte OM som ”bodyguard”, fordi JR følte seg truet. OMs oppgave var ikke å skape orden gjennom samtaler med de ansatte, tvert i mot. OMs reelle funksjon underbygges også av GKR forklaring, hvor det bl.a. fremgikk at han terminerte hennes kontraktsforhold med A per telefon. Arbeidsgiver har bevisst opptrådt på denne måten for å presse de ansatte ut av virksomheten.

Saksøkerne fikk ikke beskjed om at deres arbeid ble utført utilfredsstillende. Saksøkerne har ikke gjort seg skyldige i grove pliktbrudd eller vesentlig mislighold av arbeidsavtalene. De har ikke selv fratrådt sine stillinger.

VB ble strøket av vaktlistene og fratatt nøkkelen til kontoret. Hun var arbeidsledig fra 1. mars 2003 til 15. april 2003, og begynte da i nystartet virksomhet hos CB. Hun har ikke fantegått.

Saksøkernes tidligere inntekter må være veiledende for deres økonomiske tap. Det kreves erstatning fra det tidspunkt hver av saksøkerne ble avskjediget. I tillegg krever saksøkerne hver kr 40 000 for ikke - økonomisk tap påført i forbindelse med avskjedigelsene.

KN var i svangerskapspermisjon i 2002. Retten må derfor legge til grunn hennes inntekter i 2001, som i henhold til selvangivelsen var kr 496 000. Retten må legge til grunn at hun ble avskjediget 27. januar 2003; Tidspunktet for siste sykemelding.

VB ble avskjediget 31. mars 2003. Hun har hatt et økonomisk tap for ett år tilsvarende gjennomsnittet av hennes inntekter i A i perioden januar t.o.m. mars 2003. Per år utgjør dette kr. 206 560.

ST krever dekket erstatning for et års inntektsbortfall. Det må legges til grunn at hun ble avskjediget 13.03.03. Tapet utgjør kr 565 000, og er basert på hennes selvangivelse for 2002. I tillegg krever hun erstatning for ett års fremtidig inntektsbortfall. Slik situasjonen er i dag er hun arbeidsufør. A har satt henne i denne situasjonen. Det er usikkert om hun vil få fast arbeid igjen.

Påstand:

1. A AS betaler erstatning til KBN, ST og VB etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 40 000,- for ikke økonomisk tap.

2. A AS erstatter KBN og VB’ direkte tap som følge av den usakelige avskjeden frem til hovedforhandling.

3. A AS erstatter STs direkte tap som følge av den usakelige avskjeden.

4. A AS erstatter KBNs, STs og VB’ sakskostnader.

Saksøkte, A AS, har i hovedsak anført:

Sakens bevistema er om saksøkerne er avskjediget, eventuelt om disse er urettmessige. Arbeidsmiljølovens bestemmelser er kun relevant dersom retten kommer til at det foreligger ansvarsgrunnlag – urettmessig avskjed av saksøkerne.

Forholdet omkring skilsmissen mellom JWP og CB er relevant for rettens vurdering. Det er uinteressant om arbeidsgiver eventuelt ønsket saksøkerne bort fra virksomheten.

Det foreligger ingen avskjedigelse av saksøkerne, verken skriftlig eller ved handling. Det foreligger heller ingen bevis som bekrefter at saksøkerne med rette kan anse seg som avskjediget. Saksøkerne har selv fratrådt sine stillinger. Dette fremgår også av e-post korrespondanse mellom partenes advokater av 10. desember 2003. Saksøkte kan ikke lastes for at JWP og OM ikke møtte for å avgi vitneforklaring i retten. Saksøker hadde god anledning til å stevne vitnene i forkant av hovedforhandlingen.

Saksøkerne har bevisbyrden for at de er avskjediget, jf. Jan Tormod Dege, ”Arbeidsgivers styringsrett”, bind II, s. 167 flg. Saksøkerne har ikke oppfylt sin bevisbyrde på dette punkt. Dersom det foreligger tvil om det faktisk har funnet sted en avskjed, kan arbeidstakers oppfatning ikke uten videre legges til grunn, jf. samme verk s. 168. Ved vurderingen må det ses hen til om ytre omstendigheter bekrefter at det har funnet sted en avskjed.

OMs væremåte innebærer ikke at saksøkerne kan anses som avskjediget. Hans eventuelle kriminelle fortid er ikke relevant. OM var ingen torpedo. I forhold til KBN er det på det rene at hun fikk noe endrete arbeidsoppgaver. Dette hadde naturlig sammenheng med at hun var 50 prosent sykemeldt. Det skriftlige notatet hun mottok fra JR var en invitt til å begynne på ny frisk. Det er viktig å merke seg at hun fikk notatet mens hun var sykemeldt.

Det sentrale i motpartens anførsler er trakassering. Trakasseringen gikk imidlertid motsatt vei – saksøkerne trakasserte JR. Uviljen mot JR oppstod som følge av skilsmissen og saksøkernes sympatisering med CB. Konflikten med JR var også et resultat av at saksøkerne ble gjort kjent med at hun ønsket å kjøpe aksjene til CB og at de ikke ønsket henne på eiersiden i A.

Saksøkerne ønsket å avvikle sitt arbeidsforhold hos A. Selskapet ønsket ikke dette. A ville ha langsiktig og stabil arbeidskraft, noe saksøkerne representerte. Saksøkerne var nøkkelpersoner i A. De representerte også en verdi for JR som ny eier. A kan ikke bebreides for måten konflikten ble håndtert på. De ansatte laget bråk på arbeidsplassen. De ønsket ikke å møte ledelsen da det ble innkalt til oppklarende møte hos selskapets advokat. De var uvillige til å rydde opp i den konflikten som hadde oppstått. KBN og ST sykemeldte seg. VB begynte hos sin søster.

KBN anser seg avskjediget 28. januar 2003 og krever erstatning fra dette tidspunkt. Hun var sykemeldt. A forholdt seg til dette. Hun friskmeldte seg i oktober 2004 og hun drev konkurrerende virksomhet fra dette tidspunktet. KBN avsluttet selv arbeidsforholdet. Hun endte opp med å eie konkurrerende virksomhet – det selskapet som ble startet av CB i mars 2003. Dette var planlagt.

Det er ikke klart hva OM har foretatt seg. OM ble ikke hyret inn for å foreta straffbare handlinger. Det har formodningen mot seg at STs egenoppsigelse er falsk, spesielt sett i sammenheng med at A har ønsket henne velkommen tilbake på jobb. Hun valgte imidlertid å sykemelde seg. Hun hadde bestemt seg for dette før 13. mars 2003; dato for egenoppsigelsen og møtet med OM. Dette er ikke forenlig med at hun skal ha blitt avskjediget.

VB ble ikke utestengt fra arbeidsplassen. Hun ville fått utlevert nye nøkler og kode dersom hun hadde bedt om det. Hun hadde vært på ferie og ønsket mer ferie. Hun ble forbannet på ledelsen i A og startet konkurrerende virksomhet sammen med sin søster, CB. Denne virksomheten ble drevet gjennom AFC, som ble stiftet 1. mars 2003. Hun har fantegått, jf. straffeloven § 412. VB hadde handlet slik hun gjorde uansett. Det følger av Jan Tormod Dege, ”Arbeidsgivers styringsrett”, jf. bind II, s. 161 at det i slike tilfeller, også når arbeidstaker begynner i en annen stilling, foreligger godt nok bevis for at vedkommende har forlatt sin stilling til tross for at manglende skriftlighet.

Dersom retten kommer til at OM har forholdt seg slik saksøkerne har anført, er dette uansett forhold som er A uvedkommende, jf. skadeserstatningsloven § 2-1.

Felles for samtlige av saksøkerne er at de har deltatt i en fraksjonsvirksomhet. Denne virksomheten ble reelt ledet av CB, med VB, KBN og ST under seg i hierarki i nevnte rekkefølge. Dette var den reelle årsaken til situasjonen på arbeidsplassen. Fraksjonsvirksomheten rettet seg etter hvert mot JR. JRs ønske om å kjøpe aksjer i A var saksøkerne uvedkommende. Makten har ligget hos saksøkerne. Saksøkerne styrte virksomheten i det daglige. Ledelsen i A hadde ikke noe annet valg enn å underordne seg saksøkerne. Uten saksøkerne hadde ikke selskapet evne til å oppnå nødvendig omsetning.

A ble bevisst påført skade av saksøkerne. Dersom retten kommer til at saksøkerne ble avskjediget, taler dette for at avskjedigelsene ble meddelt på rettmessig grunnlag, jf. Jan Tormod Dege, ”Arbeidsgivers styringsrett”, jf. bind II, s. 244. A hadde behov for ro. Saksøkerne har med mulig unntak av ST opptrådt illojalt overfor arbeidsgiver. Det vises til at saksøkerne har deltatt i fraksjonsvirksomhet, motarbeidet selskapets eiere og JR som potensiell eier i selskapet. JR ble mobbet av saksøkerne etter at hun ble aksjonær i A. VB og KBN hadde en skjult agenda i forhold til oppstart av konkurrerende virksomhet. Saksøkerne medvirket til at det mot JWPs og JRs vilje, ble gitt informasjon om deres deltakelse i A til andre personer.

Under enhver omstendighet foreligger det avskjedsgrunnlag i forhold til VB og KBN. VB sluttet selv. KBN var sykemeldt til hun begynte konkurrerende virksomhet. ST har vært sykemeldt i et år. Hun har søkt om rehabilitering. A har ikke kunnet gjøre noe med dette, og selskapet er villig til å ta henne tilbake ved å akseptere tilbakekall av hennes egenoppsigelse.

Dersom retten kommer til at det foreligger ansvarsgrunnlag, er saksøkte enig i at VB får erstattet sitt fulle direkte økonomiske tap for 2003. Inntekter fra annet arbeide kommer ikke til fradrag ved erstatning for urettmessig avskjed. KBNs økonomiske tap på kr 480 000 bestrides. Hun har ikke hatt økonomisk tap i perioden. Hun har mottatt sykepenger. Sykepenger utgjør erstatning for lønn. Avskjeden har ikke påført henne tap. Sykdommen har påført henne tapet. Hun var friskmeldt ca. 4 av de 12 påfølgende måneder etter den anførte avskjeden. Det er på det rene at hun i denne perioden ikke har hatt et tap på kr 480 000. Ved utmålingen må det tas hensyn til rimelighet og det forhold at hun startet konkurrerende virksomhet. ST er heller ikke påført økonomisk tap. ST vil ikke tilbake. Hun har hatt mulighet til dette. Det må påregnes at hun får rehabiliteringsstøtte med rett til sykepenger.

Påstand:

I forhold til VB:

1. A AS frifinnes.

2. VB tilpliktes å erstatte A AS sine sakskostnader med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

I forhold til KBN:

1. A AS frifinnes.

2. KBN tilpliktes å erstatte A AS sine sakskostnader med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

I forhold til ST:

1. A AS frifinnes.

2. ST tilpliktes å erstatte A AS sine sakskostnader med tillegg av forsinkelsesrentelovens rente fra 14 dager etter dommens forkynnelse.

Rettens bemerkninger:

Saken reiser spørsmål om arbeidsgiver har opptrådt slik overfor tre arbeidstakere at de kan kreve erstatning etter arbeidsmiljøloven § 66 som følge av urettmessig avskjed. Arbeidsmiljøloven § 66 nr. 1 er utformet slik:

Arbeidsgiveren kan avskjedige en arbeidstaker med påbud om øyeblikkelig fratreden dersom denne har gjort seg skyldig i grovt pliktbrudd eller annet vesentlig mislighold av avtalen.

Partene er enige om at saksøkernes arbeidsforhold i A er avsluttet. Det er uenighet om den rettslige bedømmelsen av avslutningen av arbeidsforholdene og vurderingen av de omstendigheter som førte til at arbeidsforholdene opphørte. For det tilfellet at retten kommer til at saksøkerne ble avskjediget på urettmessig grunnlag, må retten ta stilling til erstatningsspørsmålet, jf. arbeidsmiljøloven § 66 nr. 5.

Det første retten må avgjøre er om saksøkerne ble avskjediget fra sine stillinger i selskapet. Avgjørende for om det foreligger en avskjed er om arbeidstaker er gitt ”påbud om øyeblikkelig fratreden”, jf. arbeidsmiljøloven § 66 nr. 1. Normalt skal dette skje skriftlig, jf. arbeidsmiljøloven § 66 nr. 2, jf. § 57, første ledd. En oppsigelse kan også være gitt muntlig eller i handling, jf. Rt. 1997 s. 1506. Det fremgår av avgjørelsen at fysisk utestenging fra arbeidsplassen er et eksempel på dette og at også andre former kan tenkes. Retten legger til grunn at det samme utgangspunktet må gjelde i forhold til vurderingen av om det foreligger en avskjed.

Dersom det ikke foreligger en skriftlig avskjed, må vurderingen av om det foreligger en avskjed, eventuelt en oppsigelse, avgjøres konkret ut fra de omstendigheter som er knyttet til avslutningen av arbeidsforholdet. Av Rt. 1989 s. 1270 med henvisninger til Friberg, fremgår følgende om dette:

Arbeidstaker hevder at han er blitt meddelt avskjed, men arbeidsgiver hevder at arbeidstakeren har sagt opp til tross for at det ikke foreligger noen skriftlig oppsigelse. Denne situasjon behandles av Friberg i note 1 til §57: "Undertiden kan det oppstå tvil om det foreligger en oppsigelse/avskjed fra arbeidsgivers side eller om arbeidstaker selv har sagt opp ved at han har forlatt arbeidstedet og ikke senere møtt frem. Slike situasjoner har ofte forbindelse med en affektbetont ordveksling mellom partene eller misforståelser. Spørsmålet må vurderes konkret og det vil ha betydning hvem som er nærmest til å avklare det. Det bør i tvilstilfelle tas hensyn til at arbeidstakeren ikke bør tape sitt lovvern slik at han kan få prøvet om det er saklig grunn for oppsigelse eller eventuelt om det foreligger avskjedsgrunn.

Kjæremålsutvalget sluttet seg til Friberg på dette punkt. Retten legger dette til grunn for sin vurdering av om saksøkerne er å anse som avskjediget.

Saksøkerne ble ikke meddelt skriftlig avskjed. Retten har heller ikke funnet bevist at saksøkerne muntlig ble pålagt å fratre sine stillinger med øyeblikkelig virkning. Spørsmålet er om det foreligger konkrete forhold som kan bekrefte at saksøkerne ble avskjediget, eventuelt at de selv må anses for å ha sagt opp sine stillinger. Etter rettens oppfatning er saksøkerne her nærmest til å avklare dette.

Retten har lagt til grunn at saksøkerne hadde ledende stillinger i selskapet i den aktuelle perioden. VB hadde ansvaret for den daglige ledelse i KBNs fravær. ST hadde slikt ansvar i de to sistnevntes fravær.

Retten har funnet bevist at arbeidsmiljøet i A var dårlig i slutten av 2002 og at det forverret seg i januar t.o.m. mars 2003. Kjernen til konflikten var stridigheter mellom saksøkerne og JR, til dels også styret i A.

Uenighetene dreiet seg først og fremst om hvordan virksomheten skulle drives; saksøkerne fant det ikke akseptabelt at JR ringte eksisterende kunder direkte. Hun søkte å få mer ut av eksisterende kunder, bl.a. ved å ringe opp ubesvarte anrop og ved å ringe kunder etter avtale. Saksøkerne var av den oppfatning at slik virksomhet var i sterk strid med de etiske retningslinjer som selskapet hadde lagt til grunn i en årrekke. JR tok ikke hensyn til disse retningslinjene, til tross for at saksøkerne ved ulike anledninger oppfordret henne til det motsatte.

Retten finner sannsynliggjort at styrets formann, JWP, aksepterte JRs måte å arbeide på og at han oppmuntret henne til å fortsette sin pro aktive arbeidsmåte.

Stridighetene skyldtes videre at saksøkerne i desember 2002 ble kjent med JRs planer om å erverve CB’ aksjer i A. Aksjeervervet ble gjennomført 27. februar 2003. Konflikten tilspisset seg som følge av dette. Det oppstod krangel på arbeidsplassen og tilløp til håndgemeng mellom JR på den ene side og KBN og VB på den annen side. Det er lagt til grunn som bevist at også ST var motstander av JRs arbeidsmetoder og at hun støttet KBN og VB. Både JR og saksøkerne følte seg gjensidig truet av hverandre, grunnet stadige interne konflikter. Retten finner også bevist at konflikten toppet seg i slutten av februar 2003 – begynnelsen av mars 2003 som følge av aksjeoverdragelsen og det forhold at saksøkerne mistet kunder til fordel for JR.

Retten finner sannsynliggjort at OM ble engasjert av styret for å roe konfliktnivået, samt føre kontroll med fakturagrunnlagene. Arbeidsmiljøet ble ikke bedret som følge av dette og konflikten vedvarte til saksøkernes arbeidsforhold opphørte.

Etter rettens syn kan styret i A kritiseres for sin håndtering av konflikten, spesielt for manglende oppfølging av saksøkerne og kontroll med OMs interne virksomhet. Slik saken er opplyst for retten, har det vært vanskelig å ta stilling til hva OM faktisk har foretatt seg. Parts- og vitneforklaringene er i stor grad motstridende på dette punkt. Retten har lagt til grunn at OM opptrådte upassende og unødig strengt overfor saksøkerne, selv om det er på det rene at konfliktnivået var høyt, bl.a. som følge av saksøkernes egen adferd.

Retten finner det ikke bevist at VB ble avskjediget. Hun forklarte for retten at hun var misfornøyd og oppgitt som følge av arbeidsforholdene. Retten har lagt avgjørende vekt på hennes forklaring om at hun ble forbannet over styrets håndtering av saken og at hun derfor valgte å begynne i konkurrerende virksomhet i AFC. Dette selskapet ble stiftet 1. mars 2003. I denne sammenheng har retten funnet det sannsynlig at VB og KBN i deler av mars 2003 gjorde fakturagrunnlag utilgjengelig for styret.

Retten har videre lagt til grunn som bevist at VB fikk redusert antall vakter etter at hun returnerte fra ferie i januar 2003. Det er også lagt til grunn at hun måtte gi fra seg nøkkelen sin til JR i forbindelse med at sistnevnte ønsket tilgang til lokalene etter at hun ble meddeier i selskapet. Retten finner likevel at VB hadde anledning til å utføre sine plikter som arbeidstaker og at hun hadde nødvendig tilgang til arbeidsplassen gjennom samordning med øvrige ansatte og konsulenter. Retten har ikke funnet sannsynliggjort at VB mottok oppsigelse fra OM per telefon. Det vises bl.a. til at hun forklarte seg noe upresist om innholdet i telefonsamtalene med OM. Ut fra hennes forklaring finner retten det mest sannsynlig at OM etterlyste en forklaring på hvorfor hun ikke møtte på jobb. SEM fremholdt at OM ikke hadde mandat til å si opp eller gi saksøkerne påbud om øyeblikkelig fratreden. Dette underbygges av kontrakten mellom OM og selskapet, hvor det fremgår at han ikke hadde personalansvar ut over kontrollfunksjonen. Retten har etter en totalvurdering funnet det sannsynlig at VB sluttet i A etter eget ønske og at hun må anses for å ha sagt opp sin stilling. Ved bevisvurderingen har retten bl.a. lagt vekt på hennes egen forklaring og vitneforklaring fra SEM.

Retten har heller ikke funnet bevist at KBN ble avskjediget. Hun var 50 prosent sykemeldt i desember 2002 og januar 2003. KBN hadde før dette vært i svangerskapspermisjon. Hun ble ved skriftlig meddelelse fra JR datert 10. mars 2003 orientert om at arbeidsoppgavene hennes ville bli ”noe forandret”. Det fremgår bl.a. at JR overtok ansvaret for ”vaktlister, opplæring av nye jenter osv”. KBN skulle fortsatt ha som hovedoppgave å holde ro i rekkene, samt skape god stemning og godt klima på jobben. Retten har på denne bakgrunn lagt til grunn at KBN forsatt var tiltenkt hovedansvaret for personalet. Partsforklaring fra SEM trekker også i samme retning. Retten har videre lagt til grunn at hun var sykemeldt på dette tidspunktet. Etter rettens oppfatning var det derfor naturlig at de aktuelle administrative oppgaver ble overlatt til andre.

Videre finner retten bevist at KBN var sterkt delaktig i konflikten på arbeidsplassen, og at hun som daglig leder ikke søkte å innrette seg etter styrets oppfordring om at ro på arbeidsplassen og endringer i driften var ønskelig.

KBN forklarte at hun følte seg truet av OM og at han ba henne ”om å ligge lavt i terrenget”. Retten finner bevist at hun i samarbeid med VB i en periode skaffet seg kontroll over selskapets kundelister, til tross for at styret gav klar beskjed om disse måtte leveres tilbake. Retten er av den oppfatning at hovedårsaken til konfrontasjonen med OM skyldtes dette forholdet. KBN ble sykemeldte 27. januar 2003, og returnerte ikke på jobb etter dette. Hun var sykemeldt frem til hun startet konkurrerende virksomhet høsten 2003. Etter dette finner retten ikke bevist at KBN kan anses som avskjediget av A. Retten finner det mest sannsynlig at hun forlot sin stilling som følge av arbeidsmiljøet. Ved bevisvurderingen har retten lagt avgjørende vekt på hennes egen partsforklaring, partsforklaring fra SEM og vitneforklaring fra JR.

ST har vært sykemeldt siden 17. mars 2003. Hun forklarte at hun hadde bestemt seg for å sykemelde seg i god tid før møtet med OM den 13. mars 2003. Retten legger til grunn at hun hadde jobbet mye over lang tid og at hun var overarbeidet. Hun forklarte at oppsigelse eller avskjed ikke ble diskutert på møtet med M. Hun benektet at hun selv sa opp sin stilling, selv om dette fremgår uttrykkelig av avtalen med M av 13. mars 2003. Det er ikke ført bevis for at egenoppsigelsen er falskelig inntatt i dokumentet. Dette har uansett ikke vært avgjørende for bevisvurderingen, da retten finner bevist at ST ikke ønsket å gjenoppta arbeidet i A etter at hun sykemeldte seg. Retten finner bevist at hovedårsaken til dette var arbeidsmiljøet, og ikke OMs adferd, selv om det er på det rene at hans oppførsel overfor ST var kritikkverdig. Det vises bl.a. til at hun på ubehagelig måte og til dels under press ble oppfordret til å signere en beklagelse overfor OM etter å ha kalt ham ”bodyguard”. Etter en totalvurdering har retten lagt til grunn som bevist at ST ikke kan anses som avskjediget av A.

Retten finner det klart at saksøkerne verken ble pålagt andre arbeidsoppgaver eller fikk endret sine arbeidsinstrukser i en slik grad at de kan anses for å ha blitt meddelt en såkalt endringsoppsigelse, heller ikke etter at JR ble medeier. Oppfordringen i opplæringsmanualen for sentralbordet om å ringe ubesvarte anrop, kan etter rettens oppfatning ikke tillegges særlig vekt i denne sammenheng.

Retten har kommet til at det ikke er riktig å karakterisere avslutningen av saksøkernes arbeidsforhold i A som avskjed i medhold av arbeidsmiljøloven § 66 nr. 1, jf. også Rt. 1997 s. 1506. Det kan derfor ikke kreves erstatning etter arbeidsmiljøloven § 66 nr. 5. Saksøkerne har ikke påberopt andre ansvarsgrunnlag. Saksøkte blir etter dette å frifinne.

Det er ikke klart om saksøkerne kan ha krav mot A på annet grunnlag enn det anførte. Slik saken er anlagt, har retten ikke hatt foranledning til å vurdere dette nærmere.

Etter rettens oppfatning kan det reises spørsmål om A etter alminnelige kontraktsrettslige regler vil kunne holdes erstatningsansvarlig over saksøkerne eller enkelte av dem, som følge av arbeidsmiljøet i bedriften. Dette er ikke anført, og retten har følgelig ikke hatt anledning til å vurdere dette.

Saksomkostninger:

Saksøkerne har tapt saken fullstendig, og skal etter hovedregelen pålegges å erstatte motpartens omkostninger, jf. tvistemålsloven § 172, 1. ledd. Retten finner imidlertid at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven § 172, 2. ledd kommer til anvendelse. Saken har på sentrale punkter voldt tvil, spesielt i forhold til spørsmålet om årsakssammenheng mellom OMs forhold og saksøkernes fratreden fra sine stillinger i A. Etter rettens oppfatning var saken så tvilsom at saksøkerne hadde rimelig grunn til å la saken komme for retten. På dette grunnlag har retten kommet til at hver part bærer sine egne omkostninger, jf. tvistemålsloven § 172, 2. ledd.

Domsslutning:

1. A AS v/styrets leder frifinnes.

2. Partene bærer hver sine omkostninger