Type avgjørelse: Dom

Instans: Borgarting lagmannsrett

Dato: 07.09.2006

Parter: Far mot tante og onkel

Prosessfullmektiger: Advokat Olav Haugen Moen mot advokat Sven Åge Ribe

Saken gjelder foreldreansvar, daglig omsorg og samværsordning for Barn, født xx.xx.2002. Parter i saken er på den ene siden guttens far, Far, og på den annen side Tante og Onkel, som gutten bor hos nå. Tante er søster til Barns mor, som døde i xx.2005.

Barns mor, Mor, og Far ble kjærester i 1989. De bodde ikke sammen, bortsett fra en periode i 1994-1996. Barn ble født i xx.2002. Mor hadde foreldreansvaret for ham alene. Hun bodde sammen med sin mor. De flyttet til en leilighet på Bydel for å komme nærmere faren i forbindelse med at Barn ble født. I xx./xx.2002 ble det brudd mellom mor og far. Gutten hadde atopisk eksem og store søvnproblemer, og bruddet ble delvis utløst av at mor mente Barns far ikke stilte opp i forhold til henne og gutten og at han ikke tok hensyn til de instruksjonene han fikk om mat og behandling for gutten.

Fra det ble brudd mellom foreldrene og fram til våren 2003 hadde far samvær en ettermiddag pr uke. Våren 2003 motsatte mor seg mer samvær. Etter mekling ved Bydel familievernkontor fikk far samvær en time hver søndag. I følge avtalen skulle samværet gradvis utvides, men da mor ikke ønsket dette, tok far kontakt med advokat og det ble tatt ut stevning for Oslo tingrett med påstand om samvær etter rettens skjønn og del i foreldreansvaret for far. Psykolog Karen Hassel ble oppnevnt som sakkyndig, og hun deltok etter dette på fire rettsmøter om saken sammen med mor og far.

Under rettsmøtet den 25. november 2004 ble partene enige om at far og sønn skulle ha samvær annenhver søndag mellom kl 13.30 og kl 14.00. I rettsmøte 15. april 2005 ble det avtalt samvær hver onsdag fra kl 14.30 til kl 19.00. Under rettsmøte mellom partene den 21. juni 2005 ble det opplyst at mor var alvorlig syk. Det ble da enighet om at far og sønn skulle ha samvær to ganger i uka, fra kl 14.30 til kl 19.00.

Mor døde i xx.2005. Før hun døde ba hun sin søster, Tante, om å ta seg av Barn etter at hun var gått bort. Dette ga hun også skriftlig uttrykk for i testamente av 30. juni 2005, hvor det heter:

Jeg ønsker at min sønn Barn skal vokse opp hos min søster Tante. Jeg mener at Barns far ikke er egnet til å oppdra Barn. Den nærmere begrunnelse fremgår av det som er kommet frem under rettssaken i Oslo Tingrett.

Tante og Onkel krevde 13. juli 2005 foreldreansvaret for Barn, under henvisning til barneloven §§ 38 og 63. Far innga tilsvar, og krevde foreldreansvar og daglig omsorg for sønnen.

Oslo tingrett oppnevnte psykolog Karen Hassel som sakkyndig, og hun anbefalte at gutten fremdeles skulle bo hos tante og onkel.

Oslo tingrett avsa 1. desember 2005 dom med slik domsslutning:

1. Tante og Onkel skal alene ha foreldreansvaret for Barn

2. Barn skal bo fast hos Tante og Onkel.

3. Far skal ha samvær med Barn slik som avtalt i rettsmøte av 21.06.2005.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Far hadde også begjært midlertidig avgjørelse vedrørende foreldreansvar og daglig omsorg. Oslo tingrett avsa samtidig kjennelse med slik slutning:

1. Tante og Onkel skal alene ha foreldreansvaret for Barn, inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.

2. Barn skal bo fast hos Tante og Onkel, inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.

3. Far skal ha samvær med Barn slik som avtalt i rettsmøte av 21.06.2005, inntil rettskraftig avgjørelse foreligger.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Kjennelsen ble påkjært til Borgarting lagmannsrett, som 5. april 2006 avsa kjennelse med slik slutning:

1. Tingrettens kjennelse stadfestes.

2. Far betaler innen 2 – to – uker fra kjennelsens forkynnelse til Tante og Onkel 1.000 – ettusen – kroner i saksomkostninger for lagmannsretten.

Dommen i hovedsaken ble i rett tid påanket til lagmannsretten av Far. Tante og Onkel tok til motmæle. Hovedforhandling ble holdt 17. og 18. august 2006 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene forklarte seg og det ble avhørt to vitner.

Partene har inngitt anførselsskriv, og gjengivelsen av partenes anførsler er delvis basert på disse.

Far har i det vesentligste anført:

Det anføres at far er vel skikket til å ta seg av sønnen. Det fremkommer intet i den sakkyndige erklæring som skulle tilsi at far ikke er skikket. Saksforholdet i Rt 2000 side 1460 viser at Høyesterett ikke legger en idealvurdering til grunn. I og med at far er vel skikket er det beste for sønnen at han vokser opp hos sin far.

Også den europeiske menneskerettighetskonvensjonen vektlegger den biologiske tilknytning sterkt. I henhold til EMK art. 8 eksisterer det et ”familieliv” mellom far og sønn som er beskyttet mot inngrep fra myndighetene, herunder domstolene. Terskelen for at det skal foreligge et familieliv er lav, og når det foreligger et ”familieliv” er statenes handlefrihet begrenset, jf Keegan v. Ireland premiss nr. 50. Det kan da bare foretas ”inngrep” der dette ”er i samsvar med loven” og ”nødvendig i et demokratisk samfunn”.

En avgjørelse om foreldeansvar vil være et ”inngrep”. Det bestrides ikke at inngrepet har hjemmel i lov eller at inngrepet kan sies å ivareta et legitimt hensyn (barnets rettigheter). Inngrepet må imidlertid være ”nødvendig”. I det ligger at andre, mindre inngrep ikke er anvendelige. Det anføres prinsipalt at far er skikket til å overta omsorgen for gutten. Subsidiært anføres at eventuelle mangler ved fars skikkethet kan avhjelpes gjennom hjelpetiltak fra barneverntjenesten. Det er ingen holdepunkter for at far ikke har evne eller vilje til å nyttiggjøre seg slike tiltak. Snarere har far tidligere hatt stort utbytte av offentlige hjelpetiltak i forbindelse med arbeidsmarkedstiltak.

Videre anføres at menneskerettighetsdomstolen i en rekke avgjørelser om omsorgsovertakelse har lagt til grunn en målsetting om gjenforening mellom forelder og barn. Det vises blant annet til Hokkanen v. Finland. Dette er utslag av at det minst inngripende inngrep skal velges; det midlertidige fremfor det endelige. Tilsvarende perspektiv må legges til grunn også der far ikke tidligere har hatt den daglige omsorg, jf blant annet uttalelsene i saken Keegan v. Ireland. Domstolens avgjørelse må derfor ha som mål at far skal overta foreldreansvaret og omsorgen for gutten nå eller på sikt.

Den sakkyndige erklæring bygger på at ”biologiske argumenter antakelig ikke teller spesielt høyt” (s.14). Den sakkyndige synes således å ha et annet utgangspunkt enn menneskerettighetsdomstolen. Det vises til barnekonvensjonen artikkel 7, hvoretter et barn, så langt det er mulig, skal ”kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem”. Konvensjonen anføres ikke som selvstendig grunnlag, men som en retningslinje som tilsier at det biologiske prinsipp vektlegges sterkt i vurderingen etter barneloven og EMK art. 8.

Den internasjonale utvikling, gjennom menneskerettighetsdomstolens praksis og barnekonvensjonen, har gått i retning av en sterkere vektlegging av det biologiske prinsipp i saker om forholdet barn - foreldre. Dette legger gjennom menneskerettighetsloven føringer på norske domstoler.

Når det gjelder samværsretten, anføres at far er positiv til en samværsrett for Tante og Onkel, slik at sønnen får opprettholdt kontakten med mors familie. En slik ordning bør fastsettes ved dom, slik at partene har en klar ordning å forholde seg til. Lagmannsretten bør vurdere om det i en overgangsperiode bør være et utvidet samvær for å gjøre flyttingen av Barn til far så skånsom som mulig.

Dersom lagmannsretten ikke gir far foreldreansvaret (herunder den daglige omsorg), må det avsies dom for fars samværsrett. Samværsretten må utformes med det mål for øye at far på sikt skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorg. Samværet som foreslått av den sakkyndige er derfor for lite.

Dersom lagmannsretten kommer til at barnet skal bo fast hos Tante og Onkel, gjøres gjeldende at far må få del i foreldreansvaret, jfr. § 63 femte ledd. Det vises til uttalelser i forarbeidene om delt foreldreansvar generelt, og om delt foreldreansvar ved dødsfall spesielt. Det fremkommer her at delt foreldreansvar skal være hovedregelen. Et delt foreldreansvar vil gjøre far mer deltakende i sønnens liv og bidra til å legge forholdene til rette for en senere overføring av foreldreansvaret til far.

Far har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

1. Far skal ha foreldreansvaret for Barn alene.

2. Barn skal bo fast hos sin far.

3. Far tilkjennes sakens omkostninger i begge instanser med lovlig rente fra forfall til betaling skjer.

Subsidiært:

1. Foreldreansvaret for Barn skal være delt mellom Tante og Onkel, og Far.

2. Far skal ha samvær med Barn fastsatt etter rettens skjønn.

Tante og Onkel har i det vesentligste anført:

Barn ble tre år gammel utsatt for et alvorlig tilknytningstap ved at hans mor og hovedomsorgsgiver døde. Barn har utvidet omsorgsbehov, han har vært sykdomsplaget med atopisk eksem og matallergi m.m. Før mors død var fremste bi-omsorgsgiver hans mormor, og ikke far. Etter mors død har Barns tante og onkel hatt hovedomsorgen for ham. Gutten har funnet seg til rette i deres hjem, og fått en sterk tilknytning til dem. Han har mindre tilknytning til sin far. Flytting fra tante/onkel til far vil føre til et nytt tilknytningstap for Barn, og en dårligere omsorgssituasjon for ham.

Far har aldri vært noen reell omsorgsperson for Barn. Forholdet mellom mor og far var langvarig, men de etablerte aldri et vanlig hjem sammen. Mor valgte i 2002 å bryte sitt kjæresteforhold til far, i vesentlig grad på grunn av uenighet om omsorgsituasjonen for Barn. De var spesielt uenige om hvilke hensyn som skulle tas til Barns helsesituasjon.

Far har, fra forholdet til mor tok slutt, hatt svært begrenset kontakt med Barn. Far måtte gå til rettssak mot mor for i det hele tatt å få samvær med ham, og oppnådde deretter svært begrenset samvær med sønnen gjennom tre midlertidige samværsavtaler.

Far har ikke klart å samarbeide godt om Barn, verken med mor, mormor eller tante/onkel. Tvert i mot tapte etter hvert mor all tillit til ham som omsorgsperson for Barn, og han har i lang tid ikke vært på talefot med mormor. Tillit som tante/onkel innledningsvis hadde til far, har også gått tapt med tiden.

Fars bosituasjon, sammen med sin bror i farfars leilighet, er heller ikke den beste i forhold til Barn. Fars usikre arbeidssituasjon, ved at han i mange år har vært uten arbeid på grunn av helseproblemer, er heller ikke ideell. Far har ikke erfaring med å ta seg av Barn, eller for så vidt andre barn, utover noen timer av gangen. Han har ikke klart å overbevise om at han har særlig god innsikt i hva som skal til for å ha hovedomsorgen for et barn. Han vil i utgangspunktet bli aleneforelder, og har ikke noe spesielt godt kompenserende nettverk. Som følge av disse forhold er ankemotpartene uenige i ankende parts anførsel om at ”han er godt skikket til å gi gutten god omsorg og trygge oppvekstvilkår”.

Tante og Onkel har fulgt opp mors ønske om at Barn skal vokse opp hos dem på en ansvarlig og god måte. De har et genuint ønske om å skape et godt hjem for Barn, og har god erfaring med at ta seg av barn fordi de ha vært besøkshjem for barneverntjenesten i mange år.

Både de personlige ressurser, og arbeids- og bosituasjonen er vesentlig bedre enn hos far.

De har vært gift i lang tid, og har et stabilt forhold. Mor var svært bekymret mht fars omsorgsevne, og ønsket at tante skulle ta seg av Barn ved mors død. Hun uttrykte dette i testamentet av 30. juni 2005. De sakkyndige utredningene for tingretten og lagmannsretten tilsier at Barn bør bo fast hos tante og onkel, og at foreldreansvaret bør tilkjennes dem.

Utredningen for lagmannsretten tilsier at omfanget av samvær mellom far og Barn bør reduseres.

Det følger av barneloven § 38, og det faktum at far ikke hadde foreldreansvar eller bodde sammen med Barn ved morens død, at far må vurderes opp i mot ankemotpartene. Det forutsettes at det i alminnelighet har en viss egenverdi for barnet å vokse opp hos biologiske foreldre, men biologisk tilknytning skal kun gjøre seg gjeldende med avgjørende betydning ved to jevnbyrdige alternativer.

Retten til familieliv etter EMK art. 8 vil være tilstrekkelig ivaretatt ved at far gis rett til samvær. Det er ikke riktig at tingrettens avgjørelse krenker ankende parts rett til familieliv etter EMK art. 8. Ankemotpartene er videre uenig i at det kan legges forutsetninger om hjelpetiltak fra barneverntjenesten til grunn for avgjørelsen.

Retten kan ikke ses å ha gjort feil ved ikke å ha delt foreldreansvaret, eller ikke å ha vurdert delt foreldreansvar. Foreldreansvaret hos tante/onkel gir også større trygghet for ivaretakelsen av en mest mulig helhetlig familiekontakt. I det minste må det sies å være grunn til uro for kontakten mellom Barn og mormor, dersom far får foreldreansvaret.

Tante og Onkel har lagt ned slik påstand:

1. Tingrettens dom stadfestes, for så vidt gjelder minst slutningens punkt 1 – 2.

2. Far skal ha samvær med Barn, født xx.xx.2002, en dag hver tredje uke. Subsidiært, til punkt 1, tilkjennes alternativt samvær til ankemotpartene.

3. Far betaler sakens omkostninger for begge retter.

Lagmannsretten ser slik på saken:

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at sak om foreldreansvar og fast bosted som er reist mellom gjenlevende forelder og andre, etter barneloven § 63 annet ledd skal avgjøres ved kjennelse. Kjennelsen kan påankes til lagmannsretten.

Tvisten mellom partene i denne saken gjelder både foreldreansvar, daglig omsorg og samværsordning. Lagmannsretten vil først behandle spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvaret og den daglige omsorgen. Far hadde i dette tilfelle ikke foreldreansvar for sønnen da mor døde.

Det følger av barneloven §§ 38 og 63 at andre enn gjenlevende forelder kan kreve foreldreansvar og daglig omsorg innen seks måneder etter dødsfallet, når gjenlevende forelder ikke bodde sammen med barnet ved dødsfallet eller ikke hadde foreldreansvar for barnet, jf § 63 første ledd. Ved avgjørelsen skal retten legge vekt på om gjenlevende forelder ønsker foreldreansvaret, jf § 63 annet ledd, og det skal legges vekt på om avdøde har fremsatt ønske om hvem som skal ha foreldreansvaret, jf § 63 femte ledd. Etter § 48 skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter ”det som er best for barnet”.

Det er på det rene at far ønsker å overta den daglige omsorgen, men at mor på sin side ga uttrykk for at hun ikke ønsket at sønnen skulle vokse opp hos far. Fram til mor døde bodde gutten sammen med mor og sin bestemor. Etter dødsfallet flyttet han i tråd med mors ønske til tante og onkel, Tante og Onkel. Han var da tre og et halvt år gammel.

Guttens tante, Tante, er 44 år og arbeider som hjelpepleier i 50% stilling, samtidig som hun videreutdanner seg innen psykisk helsearbeid for hjelpepleiere. Guttens onkel, Onkel, er 43 år gammel. Han er håndverker og selvstendig næringdrivende. Familien bor på Bydel i Oslo, med hytte i Sted, hvor de er mesteparten av sommeren. Tante har lang erfaring med barn etter at hun i en årrekke har arbeidet for barneverntjenesten som besøks- og avlastningshjem, og også Onkel har deltatt i dette etter at han ble gift med Tante for ti år siden.

De har blant annet i 9 år vært avlastningshjem for en gutt som nå har blitt 10 år, og som fremdeles er hos dem hver annen helg.

Barn har nå bodd om lag 14 måneder hos tante og onkel. De har gitt ham et godt hjem og har åpenbart gjort en betydelig innsats for å hjelpe ham med å komme over sorgen ved å miste moren sin. I følge de sakkyndige erklæringene i saken har gutten funnet seg svært godt til rette der og føler seg trygg hos dem. Begge har blitt svært glade i Barn. Det fremstår som åpenbart for retten at gutten har det bra og får dekket sine omsorgsbehov hos dem.

Både tante og onkel har i utgangspunktet vært innstilt på et godt samarbeid med far. Det var de som presset på slik at mor før hun døde gikk med på at sønnen skulle få mer samvær med far enn han hadde hatt tidligere. De har også i forbindelse med saken i tingretten gitt klart uttrykk for at de ønsket et godt samarbeid med far. De ga imidlertid nå uttrykk for at de hadde blitt mer skeptisk til far etter at de hadde samarbeidet med ham i denne perioden.

Guttens far, Far, er 36 år gammel. Han kom til Norge i 1988 og er norsk statsborger. Han snakker norsk, men har noe problemer med å forstå rask tale. Far bor sammen med sin yngre bror i en fireroms leilighet på Bydel, som er eid av faren deres. Far arbeidet på Arbeidssted fram til 1999, da han fikk ryggproblemer. Han ble operert i ryggen i 2002, og etter det har han deltatt i attføringsopplegg. Han fikk etter hvert arbeid på arbeidsmarkedstiltak som ekspeditør ved Arbeidssted. I følge far er han tilbudt fast jobb der fra 1. september, og arbeidsgiver skal ha sagt at han vil være fleksibel slik at far kan tilpasse arbeidstida i forhold til samvær med sønnen. Far har også en søster i Oslo, som er gift og har barn.

Far og sønn hadde relativt lite med hverandre å gjøre de første årene av guttens liv, etter at det ble slutt mellom far og guttens mor. Om dette skriver den sakkyndige for tingretten, psykolog Karen Hassel:

Anførselen om at Barn hadde en sterk tilknytning til sin far da moren døde, stemmer ikke med mine vurderinger. Faren hadde vært alt for lite til stede i guttens liv til at det kunne utvikle seg en sterk tilknytning. Det hadde vært begrenset med samvær og faren hadde heller ikke vært til stede i guttens liv ved å komme på sykebesøk eller lignende som moren hadde oppfordret han til.

På grunn av det samvær som har vært mellom far og sønn det siste drøye året, har de to fått nærmere tilknytning til hverandre nå. Far er imidlertid lite vant med barn, og det synes som han har hatt liten vilje til å være til stede for gutten ut over de timene hvor de har samvær.

Videre kan det synes som samværene mellom far og sønn har fungert slik at det har blitt lite rom for at forholdet mellom dem kunne utvikle seg. Dette skyldes delvis at det har vært ettermiddagssamvær, med lang reisevei begge veier. Onkel og tante forklarte at de hadde inntrykk av at samværene mellom far og sønn i stor grad besto i tv-titting, og dette bekreftes delvis i rapporten fra psykiater Abrahamsen, som vurderte samværene slik:

Samværet var relativt stillestående og preget av rutiner – pakker, DVD på TV, smøring kl 18, middag som alltid med chicken nuggets og pizza og kaffe til meg. Far ordnet maten selv og var en god del på kjøkkenet mens gutten så på TV. Det var lite forsøk på spontanitet osv og det synes ikke å være rom for mye nytt.

Psykolog Karen Hassel skrev blant annet om fars omsorgsevne:

Jeg vurderer det slik at han har vansker med å ta imot veiledning og være åpen for at hans måte å takle gutten på, på et eller flere områder, i hvert fall av og til kan være kritikkverdig, eller ikke til Barns beste.(….) Men det er først og fremst farens manglende erfaring med barn og diverse erfaringer med at han ikke har klart å prioritere sønnen der det skulle ha vært behov for det, som teller mest i forhold til min vurdering av hvem Barn skal bo fast hos. I tillegg vurderes farens manglende evne eller kanskje rettere åpenhet for å ta i mot råd og veiledning, som et drawback.

Når det gjelder gutten selv, kan det synes som om uroen om hvor han skal bo bidrar til utrygghet. I følge vitneforklaringen fra Onkel og forklaring fra guttens onkel, Onkel 2, har gutten, særlig den seinere tida spurt nærmest kontinuerlig: ”Jeg skal vel bo her?”, og lignende. Han trenger i følge dem stadig bekreftelse på at han ikke skal flytte. I følge Onkel hadde gutten, da de var på hytta på fjellet, uttalt at ”her kan ingen komme og hente meg”, og hadde sovet som en stein, i motsetning til hjemme. Han hadde også, uoppfordret, henvendt seg til psykiater Abrahamsen da han var hjemme hos far og sagt at det for ham kunne være nok med ett besøk hos far i uka. Selv om det alltid i slike saker er en fare for at det er omsorgspersonene som påvirker barn til uro eller til å si spesielle ting, er det rettens oppfatning at tante og onkel har vært bevisst på dette og ikke snakket negativt om far til gutten.

Den sakkyndige for tingretten, psykolog Karen Hassel, konkluderte slik med hensyn til hvor gutten burde bo i oppveksten:

Tante og Onkel håper at de kan bli enige med Far om at Barn skal bo fast hos dem under sin oppvekst, slik Barns mor skriftlig har uttrykt ønske om. De vil på sin side sørge for at faren får anledning til å utvikle et nært forhold til sin sønn. Jeg støtter dette og vurderer dette å være den beste løsningen både for Barn og generelt for de som er involvert i saken.

Den sakkyndige for lagmannsretten, psykiater Pål Abrahamsen konkluderer også med at gutten fortsatt bør bo fast hos tante og onkel:

Skal en se saken ut fra hensynet til barnets beste, vil en flytting til faren etter all sannsynlighet kunne føre til store negative konsekvenser for barnets trygghet og helse.

Lagmannsretten viser til de to sakkyndige, som begge konkluderer med at det vil være best for barnet å bli boende hos tante og onkel. Begge sakkyndige har sett gutten sammen med både tante og onkel og hos far, og har gjort grundige vurderinger, og retten mener derfor det må legges stor vekt på den konklusjon de har kommet til. Retten legger videre vekt på at gutten har opparbeidet en sterk tilknytning til tante og onkel, som han har bodd hos i et drøyt år. De må anses for å ha meget god omsorgsevne og de er også innstilt på å samarbeide med far og legge til rette så far og sønn får et godt forhold seg imellom. Retten legger videre vekt på at gutten har opplevd et tap i ung alder ved at han mistet moren sin, og måtte flytte til nye omsorgspersoner i den forbindelse, noe som gjør at han har stort behov for stabilitet og trygghet framover. Endelig viser retten til at far, selv om han er svært opptatt av sønnen og sier seg villig til å ta imot hjelp og rettledning hvis han får omsorgen, likevel må sies å ha mer begrensede ressurser til å møte de spesielle behov gutten har. Dette gjør at det vil kunne være uheldig om gutten flyttes til ham. Selv om han er guttens biologiske far, må hans ønske avveies mot guttens behov, og det må tas hensyn til at han før dødsfallet hadde begrenset tilknytning til gutten, noe som er annerledes i denne saken enn saksforholdet i saken inntatt i Rt 2000 side 1460.

Lagmannsretten kan heller ikke se at menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8, om retten til respekt for privatliv eller familieliv, krever en annen løsning. De dommer fra menneskerettsdomstolen som er trukket fram av ankende part bygger på helt andre saksforhold, og lagmannsretten legger til grunn at domstolen i denne typen saker overlater et betydelig spillerom for skjønn til nasjonale organer.

Lagmannsretten stadfester etter dette tingrettens konklusjon om at Barn fortsatt bør bo fast hos sin tante og onkel.

Den sakkyndige for lagmannsretten har anbefalt at tante og onkel gis foreldreansvaret alene, og blant annet begrunnet dette med at det ligger en konfliktfare i delt foreldreansvar i saken. På denne bakgrunn, og tatt i betraktning det som har kommet fram under hovedforhandlingen om fars samarbeidsproblemer med ankemotpartene og med guttens mor, er retten kommet til at tante og onkel bør ha foreldreansvaret alene, jf barneloven § 63 femte ledd.

Retten vil deretter ta stilling til spørsmålet om hva slags samværsordning gutten bør ha med sin far. Spørsmålet om samværsordningen for gutten har i liten grad blitt prosedert av partene, som primært har vært opptatt av spørsmålet om hvor gutten skal bo fast.

Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, men bør samtidig sikre at far og sønn opprettholder en nær tilknytning, der dette ikke går på bekostning av barnets beste.

Etter at det ble brudd mellom mor og far da gutten var om lag et halvt år gammel, hadde far i to år svært liten kontakt med sønnen. Dette skyldes primært at mor motsatte seg samvær, blant annet fordi hun mente far ikke fulgte rådene som ble gitt om kosthold og behandling m v, og fordi hun mente far ikke stilte opp i forhold til henne og gutten når det var behov for det.

Fra 21 juni 2005 har far hatt samvær med gutten hver tirsdag og torsdag fra kl 14.30 til kl 19.00. Samværene har foregått slik at far har hentet gutten i drosje i barnehagen og kjørt hjem til seg, og så tatt drosje tilbake om kvelden. Dette er selvsagt svært kostbart, og far sa da også til den sakkyndige at det var vanskelig å fortsette slik på grunn av kostnadene. I følge Tante var det i begynnelsen store problemer med å få gutten til å gå i barnehagen de dagene det var ”pappa-dager”, og hun hadde arbeidet for å motivere gutten til å være i lag med faren. Nå var gutten ikke lenger urolig når han skulle til faren, bare etterpå.

Psykiater Pål Abrahamsen konkluderer sin rapport med at samværsordningen mellom far og sønn bør endres slik at det blir ett dagslangt samvær hver tredje helg:

Når det gjelder samværsordningen antar den sakkyndige at far bør ha samvær med gutten som er mest mulig positivt for Barn. En følelse, slik som nå, at det hele blir en belastende rutine med store utgifter og lite glede bør stanses og erstattes av mer sjeldne, men lengre samvær. Den sakkyndige ville foreslå samvær hver tredje lørdag for eksempel kl 10-18 for å gi muligheter for ro, tid til å få gjennomført en aktivitet osv. (…) Barn har foreløpig ikke sovet hos far om natten, men det er for så vidt ikke noe prinsipielt i veien for at samværene kan utvides fra lørdag til lørdag – søndag etter at en har prøvd ut med lørdagssamvær et halvt års tid eller så. Det må evt komme som en naturlig fortsettelse når tante/onkel synes de gjennomførte samværene virker stimulerende og tilfredsstillende for barnet og altså er – til barnets beste.

Lagmannsretten har kommet til at samværsordningen bør endres i forhold til i dag. Det synes som samtlige parter, både far, gutten selv og onkel og tante synes at dagens samværsordning er for hektisk og, sett fra fars synsvinkel, for ressurskrevende. Ved utarbeidelsen av samværsordningen tar retten utgangspunkt i at far og sønn bør ha mulighet til å opparbeide en nær og god tilknytning. Det er av den grunn viktig at samværsfrekvens og omfanget av samværene blir slik at samværene oppleves positivt for gutten. Dette forutsetter for det første at det blir tid for litt lengre samvær, slik at det bedre legges til rette for at far og sønn kan ha aktiviteter sammen i forbindelse med samværene.

Videre er det, etter rettens syn, viktig at samværsfrekvensen ikke blir slik at samværene skaper uro rundt gutten. Som nevnt tidligere må gutten anses for å være sårbar på grunn av det han har opplevd med mors dødsfall og skifte av omsorgspersoner, og han har tydelig vist at han føler utrygghet som følge av tvisten om hvor han skal bo. Den sakkyndige sa da også under sin forklaring for retten – på spørsmål om hvorfor han hadde foreslått samvær hver tredje helg - at det var viktig at gutten nå fikk tid til å senke skuldrene litt og falle til ro, og at det ikke måtte bli slik at gutten må strekke seg for ”å ta seg av de voksne”.

Lagmannsretten har videre ved vurderingen lagt vekt på at gutten aldri har hatt overnattingssamvær med far, og at det ikke bør innføres en ordning med overnattingssamvær før far og sønn har fått prøvd ut noe lengre samvær en periode, slik at man kan se hvordan det fungerer. Videre legger retten vekt på at gutten foreløpig er ung, bare vel fire år gammel, og at dette også tilsier at samværsordningen ikke gjøres for omfattende.

Etter dette har lagmannsretten kommet til at far og sønn bør ha samvær hver tredje lørdag, slik den sakkyndige foreslår, og at dette samværet bør ha en varighet fra kl 10 til kl 18. I tillegg mener lagmannsretten at det bør være et samvær mellom disse helgesamværene, og at far og sønn derfor bør ha et ettermiddagssamvær hver tredje onsdag, hvor far kan hente i barnehagen og levere ham hjemme om kvelden. I følge far har han fleksibel arbeidstid, og for at far og sønn også skal kunne få tid nok under dette samværet, settes samværstida fra kl 12 til kl 18. Retten forutsetter imidlertid at partene kan tilpasse ordningen alt etter behov, slik at tidspunkt og eventuelt dag kan endres dersom forhold vedrørende fars arbeidssituasjon, rutiner i barnehagen eller øvrige forhold gjør at andre tidspunkt passer bedre.

En samværsordning som den foreslåtte er ikke tilpasset ferier og høytider. Partene har imidlertid selv gitt uttrykk for at de er innstilt på å samarbeide om samværsordningen, og det har de også gjort til nå ved at enkelte samvær har blitt endret når spesielle forhold har gjort dette ønskelig. Abrahamsen uttalte at han mente det lå vel til rette for samarbeid mellom partene i denne saken, bare rettstvisten var endelig avgjort. På denne bakgrunn antar lagmannsretten at partene vil kunne komme til enighet om tilpasninger i samværsordningen når hensynet til ferier eller høytider tilsier dette.

Retten viker tilbake for å gi føringer for hvordan samværsordningen bør bli framover ut over dette – til det er det for stor usikkerhet knyttet til hvordan de lengre samværene vil utvikle seg og hvordan samtlige parter finner at de forløper. Dersom samværene går greit og er positive i forhold til gutten, bør det, når gutten har falt mer til ro enn i dag, kunne legges til rette for overnattingssamvær mellom far og sønn hver tredje helg fra fredag til lørdag, og eventuelt hele helger. Videre bør det, dersom samværsordningen utvikler seg positivt, legges til rette for at far og sønn på sikt kan ha feriesamvær sammen. Dette forutsetter imidlertid at far viser vilje til å samarbeide med onkel og tante, til å utveksle informasjon og holde god kontakt med dem og følge opp eventuelle særlige behov hos gutten vedrørende kosthold m v.

Ankende part har etter dette tapt saken og skal etter tvistemålsloven § 180 første ledd dekke sakens omkostninger. Retten kan ikke se at saken i ankeinstansen har budt på slik tvil at det er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Retten finner imidlertid ikke grunn til å endre tingrettens omkostningsavgjørelse, hvoretter hver av partene ble pålagt å dekke egne omkostninger. Advokat Ribe har for lagmannsretten krevd saksomkostninger med kr 73 750,- inklusive merverdiavgift, som i sin helhet omfatter salær. Det er ikke reist innvendinger mot oppgaven, og den legges til grunn av retten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Tante og Onkel skal ha foreldreansvaret for Barn.

2. Barn skal bo fast hos Tante og Onkel.

3. Far skal ha samvær med Barn hver tredje lørdag fra kl 10 til kl 18, og hver tredje onsdag i mellomliggende uke fra kl 12 til kl 18.

4. I omkostninger for lagmannsretten betaler Far til Tante og Onkel 73 750 – syttitretusensjuhundreogfemti – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse